Landslagets suksess skyldes flaks!

Fotball-landslaget er som kjent inne i en god stim. Drillo har tatt Norge fra 59.plass til 12.plass på FIFA-rankingen. Det har skjedd i tråd med imponerende resultater. Bl.a. har vi slått Tyskland på deres storstue og vi har slått Portugal på vår "storstue". En storstue som stort sett var liten i en tiårsperiode uten Drillo. På 90-tallet fylte landslaget Ullevaal uten problemer. Kanskje ikke så rart når ikke ett jævla lag slo oss der? Hverken Lyn, VIF, eller Norge anno Semb/Hareide klarte å fylle stadioene, men nå som Drillo er tilbake for fullt og resultatene kommer på bestilling får vi et bedre inntrykk av hvor mange tilskuere det faktisk er plass til der. Svaret er drøye 25 000, og det vil du se i mars når vi tar imot Danmark, en kamp som ville solgt det dobbelte antallet billetter, om bare stadionkapasiteten var stor nok.

Poenget her er sammenhengen mellom suksess og interesse. Denne sammenhengen er selvsagt naturlig, og kan understrekes med en parallell til hånballverden. Vi er et av få land i verden, hvor kvinnehåndball er større enn herrehåndball, og svaret ligger selvsagt i den sportslige suksessen til kvinnene.

Men i dette landet er vi dessverre ikke blottet for "eksperter" som aldri vil være positive til suksess og heller grave etter kontraargumenter mot spillestil eller trekke inn useriøse faktorer som forklaring på suksess. Deres poeng er at Norge stort sett vinner med ett mål og at flaks må være forklaringen. Det er forsåvidt et ubestridelig faktum at de fleste seierene har kommet med ettmålsmargin. Kan vi da ukritisk konkludere med at Drillo har flaks? Hvilken sammenheng er det mellom disse ettmåls-seierene og flaks? Finnes det vitenskap på at det er en sammenheng? I så fall tar jeg gledelig imot dokumentasjon på det. I praksis betyr dette at Jose Mourinho er en vits. Han har flakset seg til suksess i alle klubber. Både med Porto, Inter og Chelsea og hadde Mourinho svært mange ettmålsseiere, to av disse vant CL, og Chelsea vant liga + cup. Jeg kan forøvrig opplyse om at Mourinhos Real Madrid vant 1-0 senest for noen timer siden.

Et argument man kan bruke, er å se bak resultatene. Har Norge hatt fordeler med dommeren? Har vi vært underlegen i antall målsjanser? Har det gått "stolpe inn" og ikke "stolpe ut"? Selv har jeg sett omtrent hver landskamp siden jeg var liten drittunge. Som stor drittunge, med svært mange sette landskamper på samvittigheten, føler jeg meg berettiget til å vurdere sjansestatistikker. Dette innebærer naturligvis et objektivt syn på hvorvidt sjansene er store eller små. I tillegg har jeg, som de fleste andre fotballfans en evne for å se om dommeren påvirker spillet. I omtrent hver eneste kamp, siden Drillo tok over, har vi skapt flere sjanser enn motstanderen. Et klart unntak er Nederland borte (tap). Mot Sør-Afrika borte var det ganske jevnt i sjanser og derfor ikke ufortjent at vi tapte. I tillegg var vi underlegen mot Kroatia, også borte, men det var også en kamp vi fortjent tapte. Dommerne? Stort sett fair, med unntak av et par ganger de har dømt mot Norge(!).

Kritikerne var frampå med flakseforklaringen først etter kamper i gruppespillet og etter bortekampen mot Irland. Mot Island og Portugal var det relativt jevnt i sjanser, men Norge hadde faktisk de største. Mot Kypros var vi klart overlegen og mot Irland var vi litt underlegen. Med andre ord hadde det ikke vært noe å si på om vi spilte U mot både Irland og Portugal, og kanskje til og med Island - vurdert etter spill og sjanser. Men er det ikke en grunn til at de bikker i vår favør? Når det skjer så mange ganger, kan det da være flaks hver gang? Burde man ikke strengt tatt ta med seg det positive i å vinne en vanskelig bortekamp mot Irland?

Defensiv organisering er etter mitt skjønn en vesentlig faktor i mine argumenter. Norge slipper motstanderne til få sjanser, og enda færre store sjanser. Man kan nesten telle på ei hånd hvor mange sjanser Norge har sluppet motstanderne til i gruppespillet. I tillegg kan du gjerne se kampene om igjen og telle antall sjanser i favør Norge. Til din store overraskelse vil du se at vi er foran, i omtrent hver kamp. Men rent hypotetisk: la oss si at vi nå har hatt mye flaks og kanskje burde hatt bare 3-4 poeng i gruppespillet (uten at dette var uflaks selvsagt!). Er det ikke sånn at flaks jevner seg ut? Drillo har over 100 kamper på samvittigheten, og ingen er i nærheten av de resultatene han har oppnådd. Kan man da si at suksessen skyldes flaks? Jeg tolererer at psykisk utviklingshemmede fremmer sånne synspunkter, men såkalte "eksperter" fra TV2s sportspanel, eller DB og VG? Jeg forventer mildt sagt litt nyansering og argumenter, utover at det er flaks. Men det er rart det der, "Norge har gått ut på dato" og "Norge har flaks" er allment aksepterte meninger, som ikke trenger begrunnelse...

Et annet poeng: hvorfor nevnte ikke kritikerne noe om uflaks da vi tapte mot Ukraina? Nesten aldri før har jeg sett et lag bli rævpult så til de grader, og likevel fått med seg tre poeng fra Drillos andre hjem, Ullevaal. Etter spill og sjanser den klart beste kampen Norge har gjort i 2010! "Da var det stille i fjøset", gitt.

La meg understreke at vi ikke er verdensmestere. Spesielt på utebane har vi vist svakheter, senest mot Kroatia og Irland, men med de suverene resultatene vi nå har å vise til, så krever jeg begrunnelse når en bruker "flaks" til å forklare suksessen. Finn gjerne fram klørne etter en dårlig periode, men nå leder vi gruppa med fullt hus, og Drillo har en sinnssyk statistikk å vise til. Sjekk FIFA-rankingen om du ikke tror meg!

Flaks meg i rævva.

Norge og FIFA-rankingen

Det slutter aldri å overraske meg hvor mange som er kritiske til FIFA-rankingen, hver gang Drillos klatrer. "FIFA-rankingen er bare tull!" "Hvorfor ligger Norge foran Frankrike?" "Er Norge liksom det 12.beste landslaget i verden?" Dette er typiske synspunkter og spørsmål som blir tatt opp hver mnd, når FIFA-rankingen oppdateres. Sjelden finner jeg begrunnelse i kritikken, utover å hevde at "stjernelaga" må ligge øverst. Sannsynligvis vil kritikerne ha en topp 10-liste bestående av Brasil, Spania, Portugal, England, Italia, Nederland, Tyskland, Argentina, Frankrike og Tsjekkia/Russland, fordi mange av disse lagene historisk sett har imponert. Vel, FIFA-rankingen er basert på resultater, og hvorfor tro at FIFA skal "jukse" med rankingen? Hvilken interesse har de av at Norge skal ligge høyt på lista? Rankingen er matematisk basert, og poengene deles ut fra flere kriterier. F.eks. gir borteseirer flere poeng enn hjemmeseirer, en sanker flere poeng ved å slå lag som er høyere på lista enn seg selv og kvalik/sluttspill-kamper gir flere seierspoeng enn privatkamper. Alt dette skulle man tro var den rene selvfølgelighet, men jeg begynner å lure, når mange gang på gang er kritiske.

For å forklare Norges posisjon på rankingen, kan jeg friske litt opp i hukommelsen: Klatringen fra 59. til 12. over en periode på 2 år, skjer i tråd med mange imponerende seirer. 12-2-4 er fasit så langt, og gir en seiersprosent på 67, og vi har tatt poeng i 78 % av kampene. Kampene vi har tapt er borte mot Nederland, S-Afrika og Kroatia. Kun hjemmetapet mot Ukraina må sees å være betydningsfullt (ift ranking). Ironisk nok spilte Norge meget godt i den kampen.

Av seirer som har gitt flest betydningsfulle poeng i favør, kan jeg nevne Tyskland (b), Frankrike (h), Sveits (b), Slovakia (b), Portugal (h), Island (b) og Kypros (b).

Hverken Island eller Kypros er fantastiske lag, men vi slo dem borte i kvalik, som gir flere poeng enn privatkamper, derfor tok jeg dem med på lista. Både Sveits og Slovakia lå relativt høyt på lista da vi slo dem, og sistnevnte nådde også 8-dels i VM.

Er det egentlig så forbanna rart at vi er ranket som nr 12?

Pels eller folk?

‎Jeg har klippet ut mine innlegg fra en debatt fra facebookveggen til Aslak Sira Myhre, i kronologisk nummerert rekkefølge:

1)
"Men først og fremst så mener jeg at å sammenligne en mink i Norge med mennesker i for eksempel India, eller Vietnam, og la dem komme ut som en slags likeverdige størrelser, er forkastelig."

Likeverdige størrelser? I vår gale, gale verden e...r minken langt mer verdifull enn en j...a inder/viatnameser!

Det som er så hinsides forkastelig er medias prioriteringer. Der inderen ikke nevnes med et ord, blir minken forgudet og får fast spalteplass (ikke tolk bokstavelig). De får dyr (generelt) til å framstå som mer verdifulle enn mennesker. Dessverre virker det som at mange sluker dette rått, og hiver seg på en sympati/empati-bølge. "Se så jævlig snill jeg er som er imot pels!" Jeg tør hevde at et signifikant antall av kjendiser som innehar disse holdningene gjør det for å fremme egen karriere og for å framstå som en "god" person.

Om media legger om stilen sin, så kanskje inderen/viatnameseren/afrikaneren (m. svært mange fl.) faktisk opplever å i alle fall få like mye oppmerksomhet som minken!

Jeg kan forøvrig også nevne at svært mange av disse anti-pelserne sitter med ribbekjøttet langt ned i halsen den ene dagen, for så å være selverklærte dyre-venner dagen etter. Men klart.. "grisen" sier jo bare nøff, og han er stygg som faen!

Survival of the fittest!

2)
Er det ikke nettopp "de svakeste" han bryr seg om da? Bare av typen mennesker og ikke dyr. Men det er vel bare et tidsspørsmål før vi får hovedoppslag i Db eller VG om at "Mann (26) tråkket i maurtue! Flere tusener av maur mishandlet og drept!" - Les mer om saken på side 10-30...




3)
Kjipt for pelsdyrene, naturligvis. Ingen ønsker vel at dyr skal bli dårlig behandlet? Spørsmålet dreier seg kanskje heller om hva en burde fokusere på. Siden nesten alle spiser kjøtt, og gir indirekte f... i hvordan sauer/griser m.fl. blir behandlet (jeg nekter å tro at alle disse lever fantastisk), så blir det hyklersk å skulle forsvare kun de søte pelsdyrene.

"Jamen et sted må man begynne!" er gjengangsmelodien. Da må jeg nesten spørre hvorfor i alle dager en skal begynne med pelsdyr og ikke lidende mennesker? "Det går an å fokusere på begge deler"... Joda, mulig det, men skjer det? Det virker som at den store majoriteten av de som i disse tider er raskt ute for å vise sin sympati for pelsdyr, og foraktelse for næringen, sjelden eller aldri viser det samme engasjementet for det som i mine øyner er viktigere: mennesker! Jeg får litt vondt av meg av at folk "går mann av huse" for å demonstrere mot pelsdyrnæringen, mens ingen gjør det samme for å forsvare de nevnte slavearbeiderne i Kina,

Mitt poeng er ikke nødvendigvis at "pokker så dumme vi mennesker er som bryr oss om disse dyrene", men når media bruker forsidene til bilder av lidende dyr, så vekker det naturligvis sterke følelser hos svært mange, og dette tjener media fett på. Jeg ser heller at en snur på det, og lar slavearbeiderne være på forsida, så får heller disse dyrene komme i andre, tredje eller tiende rekke for den saks skyld.

Forøvrig ser jeg helt klart poenget deres (Are Kalvø inkl). "Det finnes alltid noen som har det verre". "Hva med andre langt mindre viktige ting som får mer spalteplass?" Men nå har jeg aldri forsvart hverken se-og-hør-stoff (av typen Tiger Woods: utro) eller stor dekning av sport (deriblant meningsløst mange artikler om de største utøverne. Senest Solskjær). Jeg har nemlig meninger om det også.

Men pelsdyr-saken mener jeg skiller seg, ut ettersom dette er en politisk sak der det hersker én "nå-skal-vi-redde-verden-mentalitet", der folk booster samvittigheten og selvfølelsen sin og samtidig får ros fra "alle" om hvor flinke de er... Noen av disse gjør det riktignok med dyp omtanke for pelsdyrene, og demonstrerer til og med i gatene. Med andre ord har pelsdyr-saken en langt større innvirkning og påvirkning på folk, enn hva noen sider sportsstoff om Solskjær har. Går folk i tog for å demonstrere for/mot Solskjær? Redder vi verden med pelsdyr-demonstrasjoner? Javel, kanskje pelsdyrene får en bedre framtid med dette engasjementet. Kanskje. Men hva så? Vi redder noen pelsdyr. Dersom media prioriterer annerledes så redder vi noen få mennensker. Så kan en spørre seg: vil jeg redde livet til 10 pelsdyr, eller 10 mennesker? (Nei, begge lar seg faktisk ikke gjøre. Pelsdyrsaken i media har allerede tatt så stor plass og så skapt så mange overskrifter og demonstrasjoner, at de 10 menneskene allerede har dødd).

Dagbladets Morten Pedersen

Nå har jeg heldigvis bedre ting å bruke 15 kroner på, enn å kjøpe DBs papirutgave. Ei flaske Cola f.eks. Men med bildeteksten i Dbs artikkel, fredag 10.september (http://www.dagbladet.no/2010/09/10/sport/fotball/landslaget/morten_gamst_pedersen/arild_stavrum/13346901/) har jeg fått med meg at Pedersen advarer oss mot Drillos, og sier at "Vi må ikke la resultatene av Drillos kortsiktige jobb gjøre oss like blinde som sist". Vel, for det første: Drillo har sittet i sjefsstolen i drøye halvannet år etter sitt comeback, og vil med em-suksess sitte totalt 3,5 år - er dette så forbannet kortsiktig i en verden der trenere blir sparket like fort som de ankommer?

For det andre: hva bekymrer du deg for? Hvorfor var vi blinde forrige gang? De som tok over etter Drillo og slet med å skape resultater var såvisst ikke like Drillo i sin spillestil. Vi snakker da om Semb - som forsøkte med mer frihet for spillerne (mer ballbesittende fotball) og i langt større grad destruktiv fotball. Hareide skulle spille "samba", men det gikk selvsagt som forventet. Jeg vet ikke en gang om vi hadde noen spillestil under sistnevntes tid som sjef.

Det som skjedde under Drillos storhetstid, var derimot at utelandseksporten steg til himmels, nesten utelukkende pga landslagets suksess (med 2.plass på FIFA-ranking og 2 VM-sluttspill). Vi hadde også gode resultater i EM-kval.ene, men manglet marginene til å gå videre. Kort oppsummert hadde landslaget fantastisk suksess, mtp på hva de hadde oppnådd FØR Drillos knuste Kamerun 6-0 og fulgte på med en knapp 10-årsperiode med glimrende resultater.

Hva så med talentutvikling i lavere divisjoner? Vil utviklingen av teknikk bli bedre med et 50.rangert landslag med Stavrum og Hareide ved roret, som forsøker å spille "kontinentalfotball"? Du skal slippe å svare, det var nemlig et retorisk spørsmål.

Jeg forstår dessuten ikke at Drillos spillestil på noen måte er mindre utviklende ift teknikk. Tvert imot handler hans stil i stor grad om å forflytte ballen kjapt i lengderetningen, og det kreves faktisk mer teknikk enn å slå en 3-meters støttepasning. Sånn til opplysning...

Som Drillo selv uttalte: "At det skal være mer utviklende å spille bakover i stedet for framover, det skal du argumentere godt for å overbevise meg om, sier Drillo."

Drillo, spillestil og veien mot EM

Egil "Drillo" Olsens comeback som landslagssjef skapte utvilsomt splittede reaksjoner, både fra supportere, ansatte i NFF, spillere og trenere. Ironisk nok var det de i viktige posisjoner i fotball-Norge som var de største kritikerne. Supporterne hadde naturligvis også delte meninger, men de fleste ønsket Drillo velkommen tilbake. Kritikerne hylte at Drillo var "utgått på dato", og at Norge måtte tenke nytt.

Blant kritikerne var paradoksalt nok Kjetil Rekdal, en spiller som nøt stor tillit under Drillos storhetstid på 90-tallet, og som nå trener Aafk. At Aalesund har fått et stort løft med Rekdal er det ingen tvil om, men hva skiller hans fotballfilosofi fra Drillos? I mine øyner har begge stor vektlegging av organisering, der defensiv trygghet spiller en viktig rolle. Både Rekdal og Drillo ser ut til å være store tilhengere av spisskompetanse, og da spesielt luftstyrke og fart. Aarøy og Flo er kanskje den beste parallellen å trekke ift dette. Men tross alle likhetene mener altså Rekdal at verden har gått framover og at Drillos stil ligger etter resten av verden.

På hvilken måte er Rekdal mer moderne enn Drillo, og hva ligger egentlig i "moderne"? For det er åpenbart at Rekdal mener at Drillos filosofi ikke er moderne nok. Det første spørsmålet klarer jeg faktisk ikke å svare på, men kan gi en begrunnelse på det. Hovedforskjellen mellom Rekdal og Drillo er etter mitt syn at Rekdal har en litt saktere oppbygging i angrepsspillet. Der Drillo gjerne vil ha stor gjennombruddshissighet, kan Rekdal gjerne ha ballen i laget noen trekk ekstra før den går framover. Prakteksemplaret på et lag som har lyktes med "treg" oppbygning i angrepsspill er Barcelona. Barca er kjent for å ha ballen mye i laget, før de plutselig finner på å "eksplodere".

Vel, min påstand er at dette ikke er den optimale måten å spille fotball på. Barca lykkes fordi de har verdensstjerner i alle ledd. Messi kan finte av 3-4 spillere for så å plassere ballen i hjørnet forbi keeper. Hvem i Norge kan gjøre dette? Huseklepp er det nærmeste vi kommer, og for de som har litt peiling på statistikk, så har ikke Huseklepp scoret veldig mange mål, og han spiller fortsatt for bunnlaget Brann i Tippeligaen. Jeg tror at selv Barcelona, med sine fantastiske resultater, kunne spilt bedre enn de gjør i dag (med større kontringsvilje og gjennombruddshissighet), selv om jeg ikke forlanger det.

Så kan en spørre seg: er dette moderne fotball? I så fall er det en type fotball som kun er lagt opp til spillere med ballbeherskelse langt over gjennomsnittlig nivå. Skal Norge stå på midtbanen og slå 5-meterspasninger i 80 % av kampen, helt til Huseklepp går bananas og finter av et par tre mann før han legger en lissepasning til Carew? Historisk sett blir fotballen mer temporik omtrent for hvert år som går. Jeg har selv sett opptak av et par store VM-kamper fra 70- og 80-tallet, og jeg begynte å lure på om jeg hadde slått på slow-motion, for det gikk mye saktere enn dagens fotball. Mtp denne utviklingen, er det ikke nærliggende å tro at "moderne" fotball er mer temporik, enn den "gammeldagse"? Så hva er da så umoderne med Drillos filosofi? Jeg er fristet til å si at Drillo er den mest moderne fotballfilosofikeren vi har. Nå skal jeg ikke påstå at Rekdal vil ha så mye balltrilling på midten, men det er i alle fall den største forskjellen jeg har oppdaget mellom Aafk og Norge anno 90-tallet. Uenighet i fotball har jeg ingenting i mot, men det hadde vært ålreit om kritikerne kunne begrunne sine syn utover å påstå at stilen er "utgått på dato".

Forøvrig er Drillo nå godt inne i sin andre epoke som landslagssjef, og har gjort sine saker bra. 9 seire, 2 uavgjort og 3 tap er fasit så langt. 2 av tapene kom i svært vanskelige bortekamper mot Nederland og Sør-Afrika. Det siste tapet kom hjemme mot Ukraina, i en kamp hvor Norge dominerte fullstendig og spilte fantastisk fotball. Uavgjort borte mot Island og Makedonia er kanskje ikke noe å skryte av. Dette er lag man strengt tatt bør slå om man skal til VM, men de gjorde seg heller ikke bort. I tillegg har han altså 9 seire, hvor av flere er av den imponerende sorten. Borte mot Tyskland, Sveits og Slovakia kanskje de største prestasjonene, men seirene mot Frankrike og Skottland på Ullevaal var også sterke.

Det er kanskje feil tidspunkt å rose Drillo på, mtp at vi straks skal inn i en knalltøff EM-kvalik. Fallhøyden kan bli stor, men jeg er ikke redd. Jeg vet at vi kommer til å gjøre en respektabel innsats, uavhengig av om vi kvaller eller ikke. Portugal, Danmark, Kypros og Island er lagene vi skal møte, og dessverre er ingen "walk over". Island har vi tradisjonelt slitt litt med siste årene. En kan naturligvis snakke om at det er en fordel siden vi møtte dem i forrige kvalik (VM), men dette er nok likt for begge lag. Kypros er et land som er på vei opp og fram. Faktisk tror jeg de er sterke nok til å kjempe om 2.plassen i gruppa. Nå skal jeg ikke ta for gitt at Portugal vinner, men de har utvilsomt det beste laget. Dog er fotballen så rund, og Drillo så god, at selv Norge er en utfordrer til å vinne gruppa. Jeg ser for meg at hjemmekampen mot Portugal blir en nøkkelkamp. Da forventer jeg (selvsagt!) at vi vinner resten av hjemmekampene. Ullevaal er Drillos fort, og her bør vi vinne alle kampene om vi skal vinne gruppa. Et mulig drømmescenario er at Norge vinner alle hjemmkampene, samt borte mot Island, og klarer uavgjort i Danmark og på Kypros, men taper borte mot Portugal. Da er fasit 5-2-1, 17 poeng, og det KAN holde til gruppeseier.

Et mer realistisk(?) scenario er 3-1-0 hjemme, med U mot Portugal. 1-1-2 borte med seier over Island og U mot Kypros. Da står vi med 4-2-2 totalt og 14 poeng, noe som bør holde til 2.plass, men ingen garanti.

Det som er sikkert er at Drillos comeback har gitt det norske folk troa tilbake! Etter mange år med motgang, har Drillo ikke bare skapt gode resultater igjen, men vi spiller til tider meget god og underholdende fotball, og derfor skriver altså jeg, som vanligvis kan betegnes som en skeptiker, dette innlegget. Det går mot en svært spennende fotballhøst, og skulle RBK klare å kvalifisere seg til CL så blir det nesten nostalgisk - der Drillo og Eggen med hver sin skute, overrasker fotballeuropa igjen, som de gjorde på 90-tallet.

Baneforhold og taktiske disposisjoner mot FKH.

Før kampen mot FKH blei Rekdal i sedvanlig stil intervjuet med spørsmål om tanker rundt kampen. Rekdal svarte helt korrekt at banen var elendig og at det nok ville bli en kamp med mange lange baller, mange dueller og lite "finspill".

Mange hevder at mangel på aggressivitet og vilje i duellene var årsaken til at vi tapte. Vel, det er i mine øyne i beste fall en sannhet med modifikasjoner. For joda, vi kunne nok vært tøffere, men ta en nærmere titt på hva som egentlig skjedde. Det var _ikke_ utelukkende manglende innsats som gjorde at vi tapte.

Det var _uendelig_ mange feilpasninger i denne kampen. Svært ofte skulle ballen spilles gjennom midtbaneleddet, og jeg har ikke tall på hvor mange balltap det ble på denne måten. Så kan man spørre: jaha, er det manglende pasningsteknikk som gjorde at vi tapte? En kan alltids diskutere Aafks tekniske ferdigheter, men i denne kampen blir det direkte tøv. Hvor ballen havnet var mer eller mindre tilfeldig uansett hvilken pasningsfot man hadde. Selv Barcas Xavi hadde fått problemer med enkle, korte innsidepasninger på denne banen. Men Aafk prøvde og prøvde... Svært ofte forsøkte de å rulle opp på sidene, eller mot midten, med korte pasninger på feilvendte spillere, og ballen ble i løpet av få sekunder snappet opp av aggressive FKH-spillere. Orry og Carlsen fikk mange vanskelige baller på kantene, og det sier seg selv at atypiske kantspillere som dem får problemer da, spesielt på en sånn bane.

Så, hvor ble det egentlig av langpasningene? De høye, lange mot Aarøy? De kom i små perioder, og det ble farligheter omtrent _hver_ gang. Hvorfor fikk vi ikke se mer av dette, Rekdal? Du snakket jo om det før kampen? Typisk nok så vi flest langpasninger mot slutten av kampen. Men er det noen regler som sier at det ikke er lov å slå langt før det står igjen 15 minutter av kampen? Hadde de spilt sånn hele kampen er jeg overbevist om at vi hadde tatt poeng, og sannsynligvis vunnet kampen.

Når det er sagt så synes jeg det er uforsvarlig å spille TL-kamper på en sånn bane. Selv Skodje IL i 4.divisjon spiller på en bedre gressmatte enn dette. Og løpebane på stadion? Det var rett og slett mye i denne kampen som minnet om kamper i lavere divisjoner. Eneste forskjell må være at det i 4.div. er færre feilpasninger!

Jeg håper dette er en påminnelse til alle de som er imot kunstgress. Dersom det skal spilles fotball på toppnivå i mars/april, _må_ lag som Haugesund investere i kunsgress - enkelt og greit. Jeg håper NFF vil stille strengere krav til baneforhold og straffe klubber som ikke oppnår kravene.