Landslagets suksess skyldes flaks!

Fotball-landslaget er som kjent inne i en god stim. Drillo har tatt Norge fra 59.plass til 12.plass på FIFA-rankingen. Det har skjedd i tråd med imponerende resultater. Bl.a. har vi slått Tyskland på deres storstue og vi har slått Portugal på vår "storstue". En storstue som stort sett var liten i en tiårsperiode uten Drillo. På 90-tallet fylte landslaget Ullevaal uten problemer. Kanskje ikke så rart når ikke ett jævla lag slo oss der? Hverken Lyn, VIF, eller Norge anno Semb/Hareide klarte å fylle stadioene, men nå som Drillo er tilbake for fullt og resultatene kommer på bestilling får vi et bedre inntrykk av hvor mange tilskuere det faktisk er plass til der. Svaret er drøye 25 000, og det vil du se i mars når vi tar imot Danmark, en kamp som ville solgt det dobbelte antallet billetter, om bare stadionkapasiteten var stor nok.

Poenget her er sammenhengen mellom suksess og interesse. Denne sammenhengen er selvsagt naturlig, og kan understrekes med en parallell til hånballverden. Vi er et av få land i verden, hvor kvinnehåndball er større enn herrehåndball, og svaret ligger selvsagt i den sportslige suksessen til kvinnene.

Men i dette landet er vi dessverre ikke blottet for "eksperter" som aldri vil være positive til suksess og heller grave etter kontraargumenter mot spillestil eller trekke inn useriøse faktorer som forklaring på suksess. Deres poeng er at Norge stort sett vinner med ett mål og at flaks må være forklaringen. Det er forsåvidt et ubestridelig faktum at de fleste seierene har kommet med ettmålsmargin. Kan vi da ukritisk konkludere med at Drillo har flaks? Hvilken sammenheng er det mellom disse ettmåls-seierene og flaks? Finnes det vitenskap på at det er en sammenheng? I så fall tar jeg gledelig imot dokumentasjon på det. I praksis betyr dette at Jose Mourinho er en vits. Han har flakset seg til suksess i alle klubber. Både med Porto, Inter og Chelsea og hadde Mourinho svært mange ettmålsseiere, to av disse vant CL, og Chelsea vant liga + cup. Jeg kan forøvrig opplyse om at Mourinhos Real Madrid vant 1-0 senest for noen timer siden.

Et argument man kan bruke, er å se bak resultatene. Har Norge hatt fordeler med dommeren? Har vi vært underlegen i antall målsjanser? Har det gått "stolpe inn" og ikke "stolpe ut"? Selv har jeg sett omtrent hver landskamp siden jeg var liten drittunge. Som stor drittunge, med svært mange sette landskamper på samvittigheten, føler jeg meg berettiget til å vurdere sjansestatistikker. Dette innebærer naturligvis et objektivt syn på hvorvidt sjansene er store eller små. I tillegg har jeg, som de fleste andre fotballfans en evne for å se om dommeren påvirker spillet. I omtrent hver eneste kamp, siden Drillo tok over, har vi skapt flere sjanser enn motstanderen. Et klart unntak er Nederland borte (tap). Mot Sør-Afrika borte var det ganske jevnt i sjanser og derfor ikke ufortjent at vi tapte. I tillegg var vi underlegen mot Kroatia, også borte, men det var også en kamp vi fortjent tapte. Dommerne? Stort sett fair, med unntak av et par ganger de har dømt mot Norge(!).

Kritikerne var frampå med flakseforklaringen først etter kamper i gruppespillet og etter bortekampen mot Irland. Mot Island og Portugal var det relativt jevnt i sjanser, men Norge hadde faktisk de største. Mot Kypros var vi klart overlegen og mot Irland var vi litt underlegen. Med andre ord hadde det ikke vært noe å si på om vi spilte U mot både Irland og Portugal, og kanskje til og med Island - vurdert etter spill og sjanser. Men er det ikke en grunn til at de bikker i vår favør? Når det skjer så mange ganger, kan det da være flaks hver gang? Burde man ikke strengt tatt ta med seg det positive i å vinne en vanskelig bortekamp mot Irland?

Defensiv organisering er etter mitt skjønn en vesentlig faktor i mine argumenter. Norge slipper motstanderne til få sjanser, og enda færre store sjanser. Man kan nesten telle på ei hånd hvor mange sjanser Norge har sluppet motstanderne til i gruppespillet. I tillegg kan du gjerne se kampene om igjen og telle antall sjanser i favør Norge. Til din store overraskelse vil du se at vi er foran, i omtrent hver kamp. Men rent hypotetisk: la oss si at vi nå har hatt mye flaks og kanskje burde hatt bare 3-4 poeng i gruppespillet (uten at dette var uflaks selvsagt!). Er det ikke sånn at flaks jevner seg ut? Drillo har over 100 kamper på samvittigheten, og ingen er i nærheten av de resultatene han har oppnådd. Kan man da si at suksessen skyldes flaks? Jeg tolererer at psykisk utviklingshemmede fremmer sånne synspunkter, men såkalte "eksperter" fra TV2s sportspanel, eller DB og VG? Jeg forventer mildt sagt litt nyansering og argumenter, utover at det er flaks. Men det er rart det der, "Norge har gått ut på dato" og "Norge har flaks" er allment aksepterte meninger, som ikke trenger begrunnelse...

Et annet poeng: hvorfor nevnte ikke kritikerne noe om uflaks da vi tapte mot Ukraina? Nesten aldri før har jeg sett et lag bli rævpult så til de grader, og likevel fått med seg tre poeng fra Drillos andre hjem, Ullevaal. Etter spill og sjanser den klart beste kampen Norge har gjort i 2010! "Da var det stille i fjøset", gitt.

La meg understreke at vi ikke er verdensmestere. Spesielt på utebane har vi vist svakheter, senest mot Kroatia og Irland, men med de suverene resultatene vi nå har å vise til, så krever jeg begrunnelse når en bruker "flaks" til å forklare suksessen. Finn gjerne fram klørne etter en dårlig periode, men nå leder vi gruppa med fullt hus, og Drillo har en sinnssyk statistikk å vise til. Sjekk FIFA-rankingen om du ikke tror meg!

Flaks meg i rævva.