Norge har statistikken med seg mot Danmark!

I forkant av det viktige EM-kval.oppgjøret borte mot Danmark, kan det være interessant å ta en titt på Drillos bortestatistikk. Siden Drillo startet på sin andre periode i 2009 har vi spilt disse bortekampene:

Tyskland 0 : 1 Norge
Sør-Afrika 2 : 1 Norge
Makedonia 0 : 0 Norge
Island 1 : 1 Norge
Sveits 0 : 1 Norge
Slovakia 0 : 1 Norge
Island 1 : 2 Norge
Kypros 1 : 2 Norge
Kroatia 2 : 1 Norge
Irland 1 : 2 Norge
Portugal 1 : 0 Norge

K: 11 S:6 U:2 T: 3 MF: 12-9 P: 21

Poengsnitt p/k: 1,91
Scoringssnitt p/k: 1,1 for og 0,82 imot.

Vi står altså med 6 seiere, 2 uavgjorte og 3 tap på totalt 11 bortekamper. Det gir i snitt 1,9 p pr kamp. Vi scorer relativt få mål (1,1 pr/kamp), men er tilsvarende svært gode denfensivt. Å slippe inn 0,8 mål pr bortekamp er et godt snitt! Kun Sør-Afrika og Kroatia har scoret 2 mål på oss. Svært mye tilsier at det blir en målfattig kamp i Parken, og sjansen for at det blir scoret mer enn 3 mål er nesten fraværende. Norge har på sin side scoret i hele 9 av de 11 oppgjørene. og holdt nullen i 4 av dem.

Av kamper jeg anser som "omtrent" like vanskelige som Danmark i Parken, vil jeg nevne: Tyskland, Sør-Afrika, Sveits, Slovakia, Krotia og Irland. Vi har riktignok tradisjonelt slitt svært mot Island, men jeg føler det blir feil å ta med et lag som er rangert som nr ca 120 i verden. Sør-Afrika tar jeg med fordi det var en meget vanskelig kamp, med tøft underlag og en ekstrem temperaturforskjell fra Norge. Sveits og Slovakia har vært gode de siste årene og har også deltatt i mesterskap. Slovakia nådde 8-dels nylig i VM. Irland er kanskje litt enklere i Dublin enn Danmark i Parken, men de har gode enkeltspillere og var faktisk meget gode mot Norge. Kroatia er ikke så gode som på 90-tallet, men de fortjener også å bli tolket som "like vanskelig" som Danmark.

I de 6 nevnte kampene har vi 4 seiere og 2 tap, med 7-5 i målforskjell. En kan naturligvis diskutere hvorvidt treningskamper kan sees på som en viktig faktor i denne statistikken, ettersom de spilles uten det samme alvoret som i kvalik. Men jeg mener likevel at man da må sette seg inni hver enkelt kamp. Sør-Afrika var tøff pga varmen og det faktum at vi generelt spiller mindre mot afrikanske land enn europeiske. Tyskland hadde fullsatte tribuner og var helt tydelige på at de tok denne kampen på alvor. De stilte også med sitt beste mannskap. Sveits og Slovakia tar også privatkamper på alvor - noe resultatene deres viser. Derfor har de også havnet relativt høyt på rankingen. Kroatia slo oss og var best. Irland er kanskje litt enklere enn Danmark, men ikke basert på spillet de viste mot oss. Det var marginer som reddet oss i den kampen.

Oppsummering: Sjansene for poeng i Parken må åpenbart sies å være høye. Skulle man bruke alle kampene for å regne ut sannsynligheten tilsier den at vi tar poeng i 8 av 11 kamper. Dvs i 72 % av kampene! I kampene som kan anses som like vanskelige som Danmark er utvalget bare 6 kamper, og det er neppe representativt, men det forteller at vi tar poeng i 4 av 6 kamper (67%).

Ettersom dette er en spesielt viktig kamp, mellom to nabonasjoner, kan man ikke utelukkende stole på statistikk. Men én ting er sikkert: kampen blir jevn, og Norge har en liten fordel i at de klarer seg med uavgjort. Sjansen for U/B er i mine øyne høyere enn 50 %, sannsynligvis rundt 60 %.

Drillos laguttak (Island og Danmark)

Drillo har nettopp presentert troppen til de viktige EM-kvalifiseringskampene mot Island og Danmark. I den forbindelse er det mye misnøye blant det norske folk, mye pga Jan Åge Fjørtofts medieuttalelser. Det er alltid noen som vil være misfornøyd når en landslagstropp presenteres. Denne gangen er det satt spørsmålstegn ved at Håvard Nordtveit ble utelatt. Fjørtoft hevder at Drillo ikke "kan tysk fotball". "DVD holder ikke". Fjørtoft mener altså at Egil "Drillo" Olsen ikke har nok kjennskap til hverken Nordtveits kvaliteter eller tysk fotball generelt. På hvilken basis mener han egentlig dette? Hvorfor skulle Drillo, som har brukt mer tid enn noen andre trenere på å analysere fotballkamper, ikke ha kjennskap til tysk fotball? Eksakt hva er det Drillo ikke forstår?

Fjørtoft bør forstå at det uansett ikke handler om tysk fotball. Christian Grindheim, Drillos mest betrodde anno 2009, spilte i Heerenveen - et lag som spiller helt ulikt Drillos, med vekt på markeringsforsvar. Grindheim ble tatt ut fordi han er god nok. Betyr dette at Nordtveit ikke er god? Selvsagt ikke. Nordtveit har fått en pangstart i tysk Bundesliga, og dersom han fortsetter å spille fast for laget, så vil han uten tvil få sjansen på landslaget (etterhvert). Drillo har brukt mange av spillerne i kamp etter kamp - og det har resultert i kontinuitet og suksess. Wæhler og Hangeland har vært i verdensklasse, mens Hauger har vært solid på midtbanen. Hvor passer Nordveit inn da? Hvem skal vrakes? Er det ikke, som Drillo sier, bedre at han får matching på u-landslaget, enn at han sitter på benken på a-?

I de viktige EM-kvalifiseringskampene mot Island og Danmark hadde det vært galskap å eksperimentere med nye spillere. Landslaget er i flytsonen - og har vært det i et par år nå, mye takket være at Drillo ikke har rullert for mye på laget.

I tiden før Drillos2 hadde vi en landslagssjef som heter Åge Hareide. Han var mannen som alltid gikk i fella og hørte på "mannen i gata" før han tok ut landslagstroppen. Inn skulle de overvurderte "stjernene". Hva resulterte det i? Grønland i Oslo er en passende beskrivelse. Spillerne kjente ikke hverandre. Drillo har håndplukket spillerne, og vært på utkikk etter spillere med "komplimentære ferdigheter"- spillere som utfyller hverandre. Ærlige spillere som hører på sjefen og blør for drakta.

Nordtveit kommer ikke nærmere landslaget ved å være kritisk til at sjefen ikke har kontaktet ham. En landslagssjef er ikke pålagt å kontakte alle spillere som ikke får være med i troppen. For å sitere Tony Soprano: "What happened to the strong, silent type?". Spillere gjør seg ikke fortjent til en landslagsplass ved å klage, men ved å holde kjeft og spille fotball. God fotball.

Et annet spørsmålstegn ved troppen, som kanskje er mer naturlig, er uttakelsen av John Carew. Selv jeg er tilbøyelig til å innrømme at han har vært svak i flere landskamper. Spesielt i treningskamper har han gitt mye faen, og han har også en gang uttalt at han kunne vært blant de beste i verden om han hadde Solskjærs holdninger.

Likevel ville det være idioti å utelate ham fra troppen. Nok en gang: er man god nok, blir man tatt ut. Carew har en CV som svært få norske spillere kan vise til. I motsetning til legenden Solskjær, har Carew stort sett vært fast i førsteelleveren for sine lag, og da snakker om vi store lag som Valencia, Lyon, Roma og Aston Villa. Solskjær var stort sett "super-sub".

Historie er naturligvis ingen billett til troppen, men den forteller en del om kvalitetene han innehar - noe som folk tydeligvis (selektiv hukommelse?) glemmer. John Carew er en "target man". Der Moa løper i rom, kan Carew møte, eller stusse. Carew har dessuten enorm fysikk, og kan gjøre mye på egenhånd. Han får alltid mange forsvarere på seg og skaper dermed rom for andre spillere. Dette bør være velkjent for de fleste med gjennomsnittlig peiling på fotball - men det må nok gjentas i det uendelige. En må uansett se på alternativene. Jeg har lest at mange vil ha med Årst, Rush og til og med King. Sistnevnte er benkesliter i Tyskland og har ingenting å vise til. Årst og Rush er begge snart pensjonister - hva har de, som Carew ikke har? Målteft? Mulig. Hareide hadde nok gått i fella her. Men Drillo vet heldigvis best. Carew sørget (nesten) alene for målet mot Portugal på Ullevaal. Da viste han også at han kan gi 100 %. Spesielt i kamper som er litt viktigere enn treningskamper mot Montenegro. Jeg tror kampene mot Island og Danmark vil bevise at Drillo (selvfølgelig) gjorde rett igjen. Se for deg at Island eller Danmark er blytunge bakover og vi ikke får kontringer. Funker det med Moa da? Neppe. Carew er fortsatt en viktig brikke i troppen.

Det viktigste er uansett at Jan Åge Fjørtoft tar seg en bolle. Det behersker han vesentlig bedre enn å kommentere Drillo og laguttak...

Kvinnedagen!

Idag, 8.mars, er det altså "Den Internasjonale Kvinnedagen". Dagen hvis overordnede mål er å fremme likestilling. Wait...what? Likestilling? Kvinnedagen har lite med likestilling å gjøre. Kvinnedagen handler om å rise menn og rose kvinner. I den rekkefølgen. Men hva har menn med Kvinnedagen å gjøre? Jo, kvinnedagen eksisterer naturligvis fordi menn undetrykker kvinner. Hvorvidt denne undertrykkelsen faktisk finnes i dagens Norge kan nok diskuteres, men på verdensbasis bør det ikke være tvil om at kvinner kommer dårlig ut, spesielt i de mest religiøse og fattige landene.

Nå vet jeg ikke hvordan denne "kvinnedagen" feires i andre land, men jeg tar gjerne et opprør med hvordan den "feires" i vårt kjære Norge. For bør ikke likestilling stå på agendaen? I praksis handler Kvinnedagen om at menn er pliktige til å vise respekt og gi komplimenter til det motsatte kjønn. Ikke bare det, men kvinnene har til og med laget retningslinjer for hvordan vi skal oppføre oss:

Nettavisen (http://www.side3.no/article3106176.ece) har idag en artikkel der sexolog Kjersti Antonsen, nærmest i detaljform, beskriver hvordan vi menn er og hvordan vi skal gå fram for å behandle kvinner med respekt gjennom komplimenter: "mange menn glemmer å si disse små, viktige ordene. Og vi tenker at én gang i året er bedre enn ingenting" og "Mange menn kan slite litt med å finne de rette ordene, og det er ikke sikkert at Hollywood-filmer vil være den riktige kilden heller." Ja, på Kvinnedagen, hvor likestilling bør være "snakkisen", så benytter heller kvinner å fokusere på hvor tamme menn er til å gi komplimenter og forsøker å veilede oss til å oppføre oss bedre. For hør: vi gir tross alt bare komplimenter én dag i året, og det etter at Kjersti Antonsen har forklart oss hvordan vi skal gjøre det. I tillegg har vi et snevert ordforråd (vi er jo tross alt bare menn), så de av oss som forsøker seg på et kompliment på de 364 andre dagene i året, de ender opp med en Hollywood-klisjé som kvinnene ikke vil ta imot.

I Somalia blir kvinner som har sex utenfor ekteskapet (frivillig eller ufrivillig!) steinet til døden. I Norge får kvinner Hollywood-komplimenter fra sin dårligere halvdel. Tomato tomato? Jeg har ingen problemer med å respektere hverken kvinner eller Kvinnedagen, men her har de feil fokus. Å belære menn i respekt og koplimenter virker ikke bare mot sin hensikt, da kvinnene setter seg på den høye hesten som vi menn er kjent for å sitte på resten av året, men det er også et direkte hån mot kvinner som faktisk blir undertrykte. Kvinner som tvangsgiftes, kvinner som må skjule 98% av kroppen sin for offentligheten, kvinner som jobber ræva av seg for å tjene til dagens porsjon matris, kvinner som blir henrettet for de mest absurde grunner. I det hele tatt finnes det mye grums og faenskap angående kvinneundetrykkelse, men norske kvinner er neppe blant de berørte.

Landslagets suksess skyldes flaks!

Fotball-landslaget er som kjent inne i en god stim. Drillo har tatt Norge fra 59.plass til 12.plass på FIFA-rankingen. Det har skjedd i tråd med imponerende resultater. Bl.a. har vi slått Tyskland på deres storstue og vi har slått Portugal på vår "storstue". En storstue som stort sett var liten i en tiårsperiode uten Drillo. På 90-tallet fylte landslaget Ullevaal uten problemer. Kanskje ikke så rart når ikke ett jævla lag slo oss der? Hverken Lyn, VIF, eller Norge anno Semb/Hareide klarte å fylle stadioene, men nå som Drillo er tilbake for fullt og resultatene kommer på bestilling får vi et bedre inntrykk av hvor mange tilskuere det faktisk er plass til der. Svaret er drøye 25 000, og det vil du se i mars når vi tar imot Danmark, en kamp som ville solgt det dobbelte antallet billetter, om bare stadionkapasiteten var stor nok.

Poenget her er sammenhengen mellom suksess og interesse. Denne sammenhengen er selvsagt naturlig, og kan understrekes med en parallell til hånballverden. Vi er et av få land i verden, hvor kvinnehåndball er større enn herrehåndball, og svaret ligger selvsagt i den sportslige suksessen til kvinnene.

Men i dette landet er vi dessverre ikke blottet for "eksperter" som aldri vil være positive til suksess og heller grave etter kontraargumenter mot spillestil eller trekke inn useriøse faktorer som forklaring på suksess. Deres poeng er at Norge stort sett vinner med ett mål og at flaks må være forklaringen. Det er forsåvidt et ubestridelig faktum at de fleste seierene har kommet med ettmålsmargin. Kan vi da ukritisk konkludere med at Drillo har flaks? Hvilken sammenheng er det mellom disse ettmåls-seierene og flaks? Finnes det vitenskap på at det er en sammenheng? I så fall tar jeg gledelig imot dokumentasjon på det. I praksis betyr dette at Jose Mourinho er en vits. Han har flakset seg til suksess i alle klubber. Både med Porto, Inter og Chelsea og hadde Mourinho svært mange ettmålsseiere, to av disse vant CL, og Chelsea vant liga + cup. Jeg kan forøvrig opplyse om at Mourinhos Real Madrid vant 1-0 senest for noen timer siden.

Et argument man kan bruke, er å se bak resultatene. Har Norge hatt fordeler med dommeren? Har vi vært underlegen i antall målsjanser? Har det gått "stolpe inn" og ikke "stolpe ut"? Selv har jeg sett omtrent hver landskamp siden jeg var liten drittunge. Som stor drittunge, med svært mange sette landskamper på samvittigheten, føler jeg meg berettiget til å vurdere sjansestatistikker. Dette innebærer naturligvis et objektivt syn på hvorvidt sjansene er store eller små. I tillegg har jeg, som de fleste andre fotballfans en evne for å se om dommeren påvirker spillet. I omtrent hver eneste kamp, siden Drillo tok over, har vi skapt flere sjanser enn motstanderen. Et klart unntak er Nederland borte (tap). Mot Sør-Afrika borte var det ganske jevnt i sjanser og derfor ikke ufortjent at vi tapte. I tillegg var vi underlegen mot Kroatia, også borte, men det var også en kamp vi fortjent tapte. Dommerne? Stort sett fair, med unntak av et par ganger de har dømt mot Norge(!).

Kritikerne var frampå med flakseforklaringen først etter kamper i gruppespillet og etter bortekampen mot Irland. Mot Island og Portugal var det relativt jevnt i sjanser, men Norge hadde faktisk de største. Mot Kypros var vi klart overlegen og mot Irland var vi litt underlegen. Med andre ord hadde det ikke vært noe å si på om vi spilte U mot både Irland og Portugal, og kanskje til og med Island - vurdert etter spill og sjanser. Men er det ikke en grunn til at de bikker i vår favør? Når det skjer så mange ganger, kan det da være flaks hver gang? Burde man ikke strengt tatt ta med seg det positive i å vinne en vanskelig bortekamp mot Irland?

Defensiv organisering er etter mitt skjønn en vesentlig faktor i mine argumenter. Norge slipper motstanderne til få sjanser, og enda færre store sjanser. Man kan nesten telle på ei hånd hvor mange sjanser Norge har sluppet motstanderne til i gruppespillet. I tillegg kan du gjerne se kampene om igjen og telle antall sjanser i favør Norge. Til din store overraskelse vil du se at vi er foran, i omtrent hver kamp. Men rent hypotetisk: la oss si at vi nå har hatt mye flaks og kanskje burde hatt bare 3-4 poeng i gruppespillet (uten at dette var uflaks selvsagt!). Er det ikke sånn at flaks jevner seg ut? Drillo har over 100 kamper på samvittigheten, og ingen er i nærheten av de resultatene han har oppnådd. Kan man da si at suksessen skyldes flaks? Jeg tolererer at psykisk utviklingshemmede fremmer sånne synspunkter, men såkalte "eksperter" fra TV2s sportspanel, eller DB og VG? Jeg forventer mildt sagt litt nyansering og argumenter, utover at det er flaks. Men det er rart det der, "Norge har gått ut på dato" og "Norge har flaks" er allment aksepterte meninger, som ikke trenger begrunnelse...

Et annet poeng: hvorfor nevnte ikke kritikerne noe om uflaks da vi tapte mot Ukraina? Nesten aldri før har jeg sett et lag bli rævpult så til de grader, og likevel fått med seg tre poeng fra Drillos andre hjem, Ullevaal. Etter spill og sjanser den klart beste kampen Norge har gjort i 2010! "Da var det stille i fjøset", gitt.

La meg understreke at vi ikke er verdensmestere. Spesielt på utebane har vi vist svakheter, senest mot Kroatia og Irland, men med de suverene resultatene vi nå har å vise til, så krever jeg begrunnelse når en bruker "flaks" til å forklare suksessen. Finn gjerne fram klørne etter en dårlig periode, men nå leder vi gruppa med fullt hus, og Drillo har en sinnssyk statistikk å vise til. Sjekk FIFA-rankingen om du ikke tror meg!

Flaks meg i rævva.

Norge og FIFA-rankingen

Det slutter aldri å overraske meg hvor mange som er kritiske til FIFA-rankingen, hver gang Drillos klatrer. "FIFA-rankingen er bare tull!" "Hvorfor ligger Norge foran Frankrike?" "Er Norge liksom det 12.beste landslaget i verden?" Dette er typiske synspunkter og spørsmål som blir tatt opp hver mnd, når FIFA-rankingen oppdateres. Sjelden finner jeg begrunnelse i kritikken, utover å hevde at "stjernelaga" må ligge øverst. Sannsynligvis vil kritikerne ha en topp 10-liste bestående av Brasil, Spania, Portugal, England, Italia, Nederland, Tyskland, Argentina, Frankrike og Tsjekkia/Russland, fordi mange av disse lagene historisk sett har imponert. Vel, FIFA-rankingen er basert på resultater, og hvorfor tro at FIFA skal "jukse" med rankingen? Hvilken interesse har de av at Norge skal ligge høyt på lista? Rankingen er matematisk basert, og poengene deles ut fra flere kriterier. F.eks. gir borteseirer flere poeng enn hjemmeseirer, en sanker flere poeng ved å slå lag som er høyere på lista enn seg selv og kvalik/sluttspill-kamper gir flere seierspoeng enn privatkamper. Alt dette skulle man tro var den rene selvfølgelighet, men jeg begynner å lure, når mange gang på gang er kritiske.

For å forklare Norges posisjon på rankingen, kan jeg friske litt opp i hukommelsen: Klatringen fra 59. til 12. over en periode på 2 år, skjer i tråd med mange imponerende seirer. 12-2-4 er fasit så langt, og gir en seiersprosent på 67, og vi har tatt poeng i 78 % av kampene. Kampene vi har tapt er borte mot Nederland, S-Afrika og Kroatia. Kun hjemmetapet mot Ukraina må sees å være betydningsfullt (ift ranking). Ironisk nok spilte Norge meget godt i den kampen.

Av seirer som har gitt flest betydningsfulle poeng i favør, kan jeg nevne Tyskland (b), Frankrike (h), Sveits (b), Slovakia (b), Portugal (h), Island (b) og Kypros (b).

Hverken Island eller Kypros er fantastiske lag, men vi slo dem borte i kvalik, som gir flere poeng enn privatkamper, derfor tok jeg dem med på lista. Både Sveits og Slovakia lå relativt høyt på lista da vi slo dem, og sistnevnte nådde også 8-dels i VM.

Er det egentlig så forbanna rart at vi er ranket som nr 12?

Pels eller folk?

‎Jeg har klippet ut mine innlegg fra en debatt fra facebookveggen til Aslak Sira Myhre, i kronologisk nummerert rekkefølge:

1)
"Men først og fremst så mener jeg at å sammenligne en mink i Norge med mennesker i for eksempel India, eller Vietnam, og la dem komme ut som en slags likeverdige størrelser, er forkastelig."

Likeverdige størrelser? I vår gale, gale verden e...r minken langt mer verdifull enn en j...a inder/viatnameser!

Det som er så hinsides forkastelig er medias prioriteringer. Der inderen ikke nevnes med et ord, blir minken forgudet og får fast spalteplass (ikke tolk bokstavelig). De får dyr (generelt) til å framstå som mer verdifulle enn mennesker. Dessverre virker det som at mange sluker dette rått, og hiver seg på en sympati/empati-bølge. "Se så jævlig snill jeg er som er imot pels!" Jeg tør hevde at et signifikant antall av kjendiser som innehar disse holdningene gjør det for å fremme egen karriere og for å framstå som en "god" person.

Om media legger om stilen sin, så kanskje inderen/viatnameseren/afrikaneren (m. svært mange fl.) faktisk opplever å i alle fall få like mye oppmerksomhet som minken!

Jeg kan forøvrig også nevne at svært mange av disse anti-pelserne sitter med ribbekjøttet langt ned i halsen den ene dagen, for så å være selverklærte dyre-venner dagen etter. Men klart.. "grisen" sier jo bare nøff, og han er stygg som faen!

Survival of the fittest!

2)
Er det ikke nettopp "de svakeste" han bryr seg om da? Bare av typen mennesker og ikke dyr. Men det er vel bare et tidsspørsmål før vi får hovedoppslag i Db eller VG om at "Mann (26) tråkket i maurtue! Flere tusener av maur mishandlet og drept!" - Les mer om saken på side 10-30...




3)
Kjipt for pelsdyrene, naturligvis. Ingen ønsker vel at dyr skal bli dårlig behandlet? Spørsmålet dreier seg kanskje heller om hva en burde fokusere på. Siden nesten alle spiser kjøtt, og gir indirekte f... i hvordan sauer/griser m.fl. blir behandlet (jeg nekter å tro at alle disse lever fantastisk), så blir det hyklersk å skulle forsvare kun de søte pelsdyrene.

"Jamen et sted må man begynne!" er gjengangsmelodien. Da må jeg nesten spørre hvorfor i alle dager en skal begynne med pelsdyr og ikke lidende mennesker? "Det går an å fokusere på begge deler"... Joda, mulig det, men skjer det? Det virker som at den store majoriteten av de som i disse tider er raskt ute for å vise sin sympati for pelsdyr, og foraktelse for næringen, sjelden eller aldri viser det samme engasjementet for det som i mine øyner er viktigere: mennesker! Jeg får litt vondt av meg av at folk "går mann av huse" for å demonstrere mot pelsdyrnæringen, mens ingen gjør det samme for å forsvare de nevnte slavearbeiderne i Kina,

Mitt poeng er ikke nødvendigvis at "pokker så dumme vi mennesker er som bryr oss om disse dyrene", men når media bruker forsidene til bilder av lidende dyr, så vekker det naturligvis sterke følelser hos svært mange, og dette tjener media fett på. Jeg ser heller at en snur på det, og lar slavearbeiderne være på forsida, så får heller disse dyrene komme i andre, tredje eller tiende rekke for den saks skyld.

Forøvrig ser jeg helt klart poenget deres (Are Kalvø inkl). "Det finnes alltid noen som har det verre". "Hva med andre langt mindre viktige ting som får mer spalteplass?" Men nå har jeg aldri forsvart hverken se-og-hør-stoff (av typen Tiger Woods: utro) eller stor dekning av sport (deriblant meningsløst mange artikler om de største utøverne. Senest Solskjær). Jeg har nemlig meninger om det også.

Men pelsdyr-saken mener jeg skiller seg, ut ettersom dette er en politisk sak der det hersker én "nå-skal-vi-redde-verden-mentalitet", der folk booster samvittigheten og selvfølelsen sin og samtidig får ros fra "alle" om hvor flinke de er... Noen av disse gjør det riktignok med dyp omtanke for pelsdyrene, og demonstrerer til og med i gatene. Med andre ord har pelsdyr-saken en langt større innvirkning og påvirkning på folk, enn hva noen sider sportsstoff om Solskjær har. Går folk i tog for å demonstrere for/mot Solskjær? Redder vi verden med pelsdyr-demonstrasjoner? Javel, kanskje pelsdyrene får en bedre framtid med dette engasjementet. Kanskje. Men hva så? Vi redder noen pelsdyr. Dersom media prioriterer annerledes så redder vi noen få mennensker. Så kan en spørre seg: vil jeg redde livet til 10 pelsdyr, eller 10 mennesker? (Nei, begge lar seg faktisk ikke gjøre. Pelsdyrsaken i media har allerede tatt så stor plass og så skapt så mange overskrifter og demonstrasjoner, at de 10 menneskene allerede har dødd).

Dagbladets Morten Pedersen

Nå har jeg heldigvis bedre ting å bruke 15 kroner på, enn å kjøpe DBs papirutgave. Ei flaske Cola f.eks. Men med bildeteksten i Dbs artikkel, fredag 10.september (http://www.dagbladet.no/2010/09/10/sport/fotball/landslaget/morten_gamst_pedersen/arild_stavrum/13346901/) har jeg fått med meg at Pedersen advarer oss mot Drillos, og sier at "Vi må ikke la resultatene av Drillos kortsiktige jobb gjøre oss like blinde som sist". Vel, for det første: Drillo har sittet i sjefsstolen i drøye halvannet år etter sitt comeback, og vil med em-suksess sitte totalt 3,5 år - er dette så forbannet kortsiktig i en verden der trenere blir sparket like fort som de ankommer?

For det andre: hva bekymrer du deg for? Hvorfor var vi blinde forrige gang? De som tok over etter Drillo og slet med å skape resultater var såvisst ikke like Drillo i sin spillestil. Vi snakker da om Semb - som forsøkte med mer frihet for spillerne (mer ballbesittende fotball) og i langt større grad destruktiv fotball. Hareide skulle spille "samba", men det gikk selvsagt som forventet. Jeg vet ikke en gang om vi hadde noen spillestil under sistnevntes tid som sjef.

Det som skjedde under Drillos storhetstid, var derimot at utelandseksporten steg til himmels, nesten utelukkende pga landslagets suksess (med 2.plass på FIFA-ranking og 2 VM-sluttspill). Vi hadde også gode resultater i EM-kval.ene, men manglet marginene til å gå videre. Kort oppsummert hadde landslaget fantastisk suksess, mtp på hva de hadde oppnådd FØR Drillos knuste Kamerun 6-0 og fulgte på med en knapp 10-årsperiode med glimrende resultater.

Hva så med talentutvikling i lavere divisjoner? Vil utviklingen av teknikk bli bedre med et 50.rangert landslag med Stavrum og Hareide ved roret, som forsøker å spille "kontinentalfotball"? Du skal slippe å svare, det var nemlig et retorisk spørsmål.

Jeg forstår dessuten ikke at Drillos spillestil på noen måte er mindre utviklende ift teknikk. Tvert imot handler hans stil i stor grad om å forflytte ballen kjapt i lengderetningen, og det kreves faktisk mer teknikk enn å slå en 3-meters støttepasning. Sånn til opplysning...

Som Drillo selv uttalte: "At det skal være mer utviklende å spille bakover i stedet for framover, det skal du argumentere godt for å overbevise meg om, sier Drillo."